Av Tore Ladstein,

FINNØY:

Ny sesong og bortekamp mot Helleland. Jeg kjørte en liten Golf med 5 mann inni. Alle røykte, så da vi steig ut av bilen på Helleland var vi mest usynlige i røykskya som veltet ut av bilen. I tillegg var Kim Kristoffersen med til en av sine få kamper, han spurte etter ølvippa på vei til kampen. Dette fikk han klar beskjed om å vente med til etter kampslutt.,

Hjemme mot Sokndal ledet vi 3-0 til pause, kampen endte 3-3 etter minst 2 klare offsidemål til Sokndal. Jeg sendte, som fotballformann, inn klage på dommer Odd Høyland etter kampen. Klaget på horribel dømming. Fikk ikke noe svar fra kretsen, men 14 dager etterpå, til neste hjemmekamp, var samme dommer satt opp. Brukte hele båtturen fra Stavanger til Judaberg på å godsnakke med han. Det hjalp tydeligvis ikke, vi tapte 0-5 for Høle.

Vi var også med i Rogalandscupen dette året. Møtte Mosterøy på Leikvoll. Jeg spilte back, motstander var en ving med navn Aske. Personlig har jeg aldri blitt så rundspilt som i denne kampen, han kjørte rundt meg som han ville. Vi tapte kampen 6-9.

Husker og at vi hadde spilt kamp en plass i sørfylket. Svein Kåre Falkeid var en av sjåførene. Sønnen, Sven Andre, var og med på turen. Da vi var kommet et godt stykke på hjemvei, oppdaget Svein Kåre at sønnen ikke var i bilen. Tilbake til utgangspunktet, og jo, sønnen var i god behold og fikk denne gangen sitte på hjem.

Sesongen 87 var nok et «godt» år. Vi vant en ny cup på våren, kampene foregikk på Vassøy. Vi spilte med vår eminente trener, Eldar Vatnaland, i mål. Motstanderne fant nok ikke ut av hans heller tvilsomme kvaliteter mellom stengene, eller kanskje forsvaret var godt. Serien vant vi klart, etter bl.a. uavgjort borte mot Midtun. Her scoret Charles et av de fineste målene jeg har sett av en Finnøyspiller. Reidar Landa la knallhardt inn fra venstre, og Charles stupheadet fra ca. 16 meter ballen opp i krysset. En annen, artig, episode fra denne kampen var at dommeren, Nils Vold, viste ut en tilskuer midt under kampen. Tilskueren var visst ikke enig i dømmingen.

Spilte min eneste kamp som keeper denne sesongen. Kom inn 5 min. før slutt i en kamp mot Malmheim. Vi vant 8-2, og jeg var ikke nær ballen!

KM-finalen mot Høle gikk over to kamper. Vi tapte 1-2 der inne, men skulle selvsagt «ta de» hjemme. Selv var jeg skadet, og opererte som medisinmann. Bård Asle ble skadet «en viss plass» og jeg diskuterte med dommeren hva som måtte til. Is ble konklusjonen, masse is, hvorpå Bård kom seg raskt på beina! Hjemmekampen ble et sørgens kapittel, vi tapte 1-7, men rykket opp.

I rogalandscupen gjorde vi det også bra. Møtte MIL på Tau, og slo de 3-2. Det var under denne kampen at dommeren, Antony Martins, kom med den udødelige kommentaren « Vi ikke spilla kvinnefotball». Noen klaget tydeligvis over hardt spill.

Treneren og flere spillere ga seg etter denne sesongen, og jeg måtte selv overta treneransvaret. Var i tillegg også fotballformann og oppmann. Det gikk som det måtte gå, vi rykket ned. Husker spesielt kampen borte mot Brusand, vi tapte 0-11. Men, vi slo Tonstad på Tonstad med 10 mann i en omgang, Eldar hjalp oss i 2 omgang under annet navn. Harald Ruud scoret seiersmålet.

Vi måtte spille kvalifisering mot Kåsen for å holde plassen i 6 divisjon. Tapte 1-7 borte, men klarte 3-3 hjemme. Nedrykket var klart. Samme dag skjedde underet i Haugesund, da Viking slo Vard 3-2 etter en kontroversiell straffe på overtid, og rykket opp til toppdivisjonen.