Av Tore Ladstein,
FINNØY:
Høsten 77, mens jeg bodde i Sveits, meldte jeg overgang til en klubb på 5 nivå der. Overgangen gikk via det sveitsiske forbundet til det norske, for så å måtte godkjennes av Finnøy. Overgangen tok en hel måned – fra Finnøy i 6/7 divisjon til en 5 divisjonsklubb i Sveits. Summen jeg mottok var en hel flaske brus, sikkert den laveste overgangssum i historien! Å melde overgang tilbake, tok like lang tid.,
Så kommer vi til det bejublede året 1978, da vi ble kretsmestre i 7 divisjon. Dette var første gang Finnøy vant noe som helst. Jeg husker spesielt Marit og Margrete Nordbø`s heiing, skriking og latter. Tor Nordbø som i sinne kastet ballen til en motspiller rett utfor 16-meteren og Per Sigve Flesjå sitt mål mot Fogn, vi vant 1-0. Dessuten alle sammenkomstene etter kamper, ofte hos Marit og Tor.
Ny tur Sverige-Sveio
Vi skulle spille den første av to KM-finaler mot Hellvik. Jeg studerte i Sverige på den tiden, men denne begivenheten kunne jeg ikke la gå fra meg. Kjørte derfor til Hellvik, men dessverre gikk ikke kampen her, den gikk på Eigerøy v/Egersund. Fant riktig bane langt ut i 1 omgang, og fikk spille 2 omgang. Jubelen var stor, vi vant kampen 6-3. Den påfølgende helg skulle vi spille den avgjørende kampen hjemme mot Sveio. Ny tur vestover og ny opptur. Vi vant 4-0 og var kretsmestre i 7 divisjon. Sveiospillerne ga oss sine medbrakte champagneflasker, noe som selvsagt ble godt mottatt.
Årsaken til denne oppblomstringen er flere. Vi fikk flere nye, gode spillere. Bl.a. Reidar Olsen, Øystein Bjørnsen og Øyvind Arntzen. Jon Asgaut var en god og krevende spillende trener med mange nye ideer og øvelser, og vi begynte å reise fra byen for å trene på Finnøy. Historiene fra disse reisene er mange og gode – spesielt fra alle pokerslagene på ferja tilbake etter trening. Som da Bård Asle Nordbø fikk inngitt Royal Straight Flush og viste svært skiftende ansiktsfarge, selvsagt avslørt.
For første gang i Finnøy-fotballens historie skulle vi spille i en høyere divisjon enn den laveste. Første kamp i 79-sesongen var mot Kåsen borte. Dette var en fryktet motstander, ettersom flere gamle Bryne-spillere spilte her. Vi klarte 0-0 etter en heroisk innsats, spesielt av Tor i mål. Et annet minne, om ikke så godt, var et selvmål jeg laget mot Stegaberg. Vi fikk frispark på siden av 16-meteren, og Tor spilte ballen til meg foran mål på ca. 20 meter. Ville at Tor skulle spille ballen langt ut, og trillet den tilbake mot det åpne målet, og Tor. Men, der var ingen Tor. Han kom daffende tilbake og ballen trillet inn i det åpne målet. Men, vi vant likevel, 4-2. Etter å ha endt på 3 plass i 6 divisjon, ville Jon Asgaut ha avløsning som trener. Vi fikk da, via Øystein, tak i Magnar Gjesdal som ny trener for 80-sesongen. Resultatene var vekslende, men treningen var god og hard. Dessuten tok pokeren pause dette året, Magnar lærte oss å spille bridge, et spill jeg fortsatt har stor glede av.
Endte hos dyrlegen
Kamper jeg husker fra denne sesongen. For det første kampen mot Sviland som gikk på Sandnes stadion. Har aldri spilt på en bedre bane, den var strøken. Kampen endte 2-2. Den andre var kampen mot Falkeid i Skjoldastraumen. Banen var søkkvåt med store pytter. Per Sigve og en motspiller stod oppi en og sparka det de kunne, men ballen rørte seg ikke. Vi andre spillere stod og lo, dommeren måtte droppe ballen.
Jon Asgaut overtok igjen treneransvaret foran 81-sesongen. Vi mistet noen spillere, og slet hele sesongen med å holde oss i 6 divisjon. I sesongens første kamp møtte vi S-Maskin på Leikvoll. De fikk godkjent et mål som aldri var inne. Ballen trillet mot vårt åpne mål med meg selv jagende etter. På selve målstreken fikk jeg kastet meg ned i grusen og tuppet ballen i stolpen og ut. Dommeren stod på midtstreken og blåste for mål. Denne dommeren, Augedal, var i tillegg prest, så mitt raseriutbrudd måtte begrenses. Traff denne dommeren mange år etterpå, og han husket episoden og meg. Men, målet stod, mens blodet rant fra mine oppskrapte ben og lår.
I en kamp mot Skjold fikk jeg et kutt i hodet, og måtte ut. Noen kjørte meg inn til legen på Judaberg, som var ute på oppdrag. Redningen ble dyrlege Erling Bleie.
Vi rykket ned til 7 divisjon etter denne sesongen. Men, vi var nær ved å holde oss. I sesongens siste kamp mot Tasta trang vi uavgjort. Tasta ledet 2-1 rett før slutt. Jeg gikk i angrep, noe som sjelden skjedde, fikk en stor sjanse, men satte ballen utenfor.