Av Per Thime,
PÅ FLUKT:
– Nå er jeg her, på vei mot Norge – et land jeg har hørt om, men ikke som jeg hadde i planene om å reise til med det første, sier Nonna.,
30-åringen er på vei til Norge, sammen med 43 andre flyktninger fra Ukraina og forskjellige deler av det etter hvert krigsherjede landet.
– Hadde du spurt meg for én måned siden hadde jeg fortsatt ikke trodd noen på at det skulle bli krig, selv om vi leste om det i aviser og hørte om det på nyhetssendinger. Jeg, og mange med meg mente at dette handlet om trusler fra Russland og propanda. Vi ignorerte det, eller kanskje vi ikke ville tro på det? Det bildet endret seg dramatisk, forteller hun, mens hun sitter ute i vårsolen i den tyske byen Cottbus.
Dramatisk endring – for alt endret seg
Det endret seg – på dramatisk vis. Nonni bodde i en blokk i hovedstaden Kyiv, i 9. etasje. 24. februar ble livet hennes snudd helt rundt.
– Klokken 05 ble jeg vekket av naboer som skrek og sa at jeg måtte komme meg ut. Russland hadde bombet den militære flyplassen like i nærheten av der jeg bodde. Da kom virkeligheten til meg. Siden den dagen har det vært et helvete for mange, også for meg, sier hun videre.
Hun forteller at hun deretter ble kontaktet av familien som var andre steder. Beskjeden var om å komme seg bort så fort hun kunne. Kyiv var ikke stedet å være for henne og andre.
– Utenfor hovedstaden har familien en hytte vi reiser til i forbindelse med ferie. Normalt tar en tur dit én time. Sammen med to familiemedlemmer satte jeg meg i bilen. Turen dit tok seks timer, det var kaos for å komme seg ut av hovedstaden.
Hun forteller at hun fikk pakket bittelitt før de reiste, bare det aller mest nødvendige for å klare seg.
– I tillegg måtte jeg ha med min aller beste venn, pusekatten Nori på halvannet år.
– Reiste for å skjule oss på landet
Hun forteller at de reiste ut på landet, ut i landlige omgivelser hvor det både var skog og mark.
– Vi reiste for å skjule oss der vi kunne, eller trodde vi var sikre. Da startet det neste helvete. Fra vårt tilholdssted hørte vi eksplosjoner fra raketter som falt. Det ene nedslaget var bare noen hundre meter unna der vi var. Vi var livredde alle tre, og pusekatten.
Ved stedet var det heller ikke strøm. Mye var borte, men broren hennes hadde tidligere montert solcellepanel ved hytta. Dette var noe som gjorde litt nytte, i det minste så pass at de ikke frøs, for ute var det vinter og kaldt.
– Strømtilførselen var borte, gass var det ikke, så heldigvis var det litt nytte i solcellepanelet. Men vi gikk tom for mat og det var langt til butikk.
Hun forteller om en lang tur på fire-fem kilometer, på beina.
– Jeg måtte være forsiktig hvor jeg gikk, for jeg visste ikke hva jeg kunne ha i vente. Etter over fire kilometer i både skog og mark kom jeg til en butikk. Utvalget var enkelt, for det var bare brød igjen å kjøpe. Jeg fikk handlet og kom meg tilbake, forteller hun.
Dette var bare begynnelsen, for stadig bombing gjorde at alt ble mer usikkert. De to neste dagene ble tøffe.
Panikkangst i trang og kald kjeller
– Det ble intenst og vi måtte gå i kjelleren på hytta – det fungerte som et bomberom. Det er trangt og lite, med lite luft og et sted hvor jeg fikk panikkangst fire-fem ganger de neste to dagene. Utenfor var det russiske soldater og smell vi hørte. Vi var redde for hva som var i vente og fryktet for våre liv. Nede i kjelleren var det to grader, det var ille å være med på for alle. Jeg følte meg gal der vi var sammen. Vi kjente på en voldsom redsel, for russiske soldater, men også for kjeltringer vi hadde hørt om – de som var ute for å stjele og utnytte krigen på den måten.
Når hun ankommer til Norge ønsker hun å søke hjelp. Da kan en prat med spesialister være aktuelt. Hun merker de siste ukene på kroppen.
– Underveis bestemte vi oss for at vi måtte gjøre noe. Vi måtte ta et valg, kanskje for resten av livet. Jeg har selv unngått å se menneskeliv gå tapt, men jeg har flere venner som har fortalt grufulle ting om det de har sett.
De bestemte seg etter kort tid for å sette seg i bilen for å ta seg videre. Turen til neste stoppested tar normalt tre timer, men i to biler brukte de ti timer på turen.
– Vi måtte være nøye med hvor vi kjørte. Vi kjørte på landet, blant annet gjennom skogsområdene vi var i. Det samme var det mange andre som gjorde – alle på flukt fra det russiske bomberegnet.
De hun var sammen med kom ikke lenger enn til neste stoppested, for begge er i alderen hvor man ikke kan forlate landet. De er i gruppen menn som går inn som en del av det som dreier seg om å forsvare landet.
– Jeg var nødt til å ta et valg. Vi kom oss til målet hvor jeg fant fram til busstasjonen. Jeg sa farvel til mine to familiemedlemmer, satte meg på bussen hvor jeg fikk den siste billetten til akkurat den bussen. Krakow var neste mål og stopp.
Hun tørker tårer, før hun fortsetter:
– Det var da jeg for første gang kjente at jeg var blitt en annen – for nå gikk det opp at jeg flyktet fra hjemlandet. Jeg var flyktning. Dette var noe jeg kjente stor skam for, noe som varte en stund. Nå skal andre ta vare på meg for en stund.
Gråtende barn
Bussturen til Krakow ble lang og opplevdes som forferdelig. Hun forteller om gråtende barn, utrangert buss og mange tanker som surret i hodet. Det var tøft å ha tatt avgjørelsen om å forlate Ukraina, landet hun er født og oppvokst i, med blanding av russiske og ukrainske foreldre.
– Bussen vi hadde var ikke egnet i det hele tatt for en slik tur. Fra Lviv brukte bussen 25 timer til grensen mellom Ukraina og Polen. I en kald buss var folk sinte og katten redd. Men vi kom oss videre til Krakow, og det var egentlig der jeg fikk min første positive opplevelse siden vi flyktet.
Hun forteller at både hun og andre flyktningene ble møtt av varme. Ved jernbanestasjonen i Krakow var det mange ukrainene på plass.
– Det var også mange ulike hjelpeorganisasjoner til stede. Alle ville være til hjelp og gjorde det de kunne. Jeg kjente igjen på dette med at jeg nå var flyktning – det skremte meg, for tidligere har jeg lest om flyktinger fra andre land som Iran, Irak, Syria og andre land. Det var på jernbanestasjonen mange følelser inni meg.
Ved jernbanestasjonen kom hun i kontakt med en amerikaner. Det viste seg at han ledet et jødisk senter i Krakow.
Gata neste?
– Etter hvert ble det mer kontakt og han ordnet opphold på et hotell i byen. Han viste stor hjelp og det er all grunn til å takke så mye, sier hun med tårer i øynene.
Hva var veien videre, for ennå var hun i Polen og visste ikke hvor hun eventuelt skulle videre eller om hun skulle bli i Polen.
– Det var så mye som gikk rundt i hodet mitt. Krakow er fullt av ukrainere på flukt og polsk snakker jeg ikke. Ut av hotellet måtte jeg også etter hvert. Jeg tenkte; hva skal jeg gjøre? Neste stopp blir å bo på gata, for det ville kanskje være det jeg måtte. Det er ikke enkelt med jobb uten å snakke språket i landet man er i. Virkeligheten hadde nådd med, jeg måtte bort fra jernbanestasjonen og til et annet land.
30-åringen tok telefonen fatt og ringte venninner i Tyskland og Frankrike og spurte om råd. Hun har selv vært på ferie utenfor Ukraina, som i Frankrike, Italia og Spania. Vennene fortalte blant annet om Norden.
– Ved jernbanestasjon var det flere hjelpeorganisasjoner. Den ene hadde en banner med både norsk, dansk og svensk flagg. Jeg har aldri vært i Norden, men tilfeldigvis så jeg en video fra Norge for tre måneder siden. Jeg elsket naturen og videoen på YouTube elsket jeg, forteller hun.
Hun lot seg imponere av organiseringen til hjelperne fra Norden – og fra Norge. Det blir buss til Norge, sammen med initiativtaker Rune Eritzland og Ingvars Reiser fra Randaberg.
– Hvor i Norge vet jeg ikke, men jeg har sett bilder og synes det ser flott ut. Jeg vet jo ikke for hvor lenge – om dette er for en tid eller for alltid.
Fremtiden
Ingen aner hvor lenge krigen kommer til å vare – eller hva man eventuelt kan komme hjem til. Deler av landet er ødelagt av russiske raketter.
– Vi ser på tv og får meldinger. Det er grusomt det som skjer. Det er heller ikke forhandlinger som virker å være nær løsning. Det kan vare i noen måneder, men kanskje i flere år. Vi kan ikke planlegge hjemreise med slike tilstander. Nå er halvparten av landet blokkert og det blir bare verre for hver dag.
Underveis i intervjuet kommer ansvarlig for bussturen og henting av flyktninger nærmere. Rune Eritzland har sittet og hørt på. Da hans tårer rant måtte han gi 30-åringen en god klem. Litt senere stilte de to opp sammen på bilde.
– Fryktelig å høre om
Rune Eritzland er ansvarlig for turen. Hers sammen med Nonna som er på vei til Norge.
– Jeg har vært med på mye, hvor mye er sterkere enn andre ting. Jeg kan være hard, men jeg er også myk. Etter å ha sittet og hørt på det hun fortalte, måtte jeg bare reise meg og gi henne en stooooor klem. Det skjærer meg langt inn i hjertet å høre hennes fortelling. Vi har med 44 flyktninger, hvor alle har en historie å fortelle om grusomhetene ved å være nær en krig. Det er fryktelig å høre, sa han til Randaberg24 – noe undertegnede også merket.
30-åringen jobbet i Kyiv som engelsklærer og som oversetter. Hun snakker utmerket engelsk og håper hun etter hvert kan klare å skaffe seg en jobb i Norge.
– Ennå vet jeg ikke hvor i Norge det blir – og som sagt hadde jeg ikke trodd dette da jeg så video fra Norge for tre måneder siden. Jeg syntes da det så vakkert ut – og nå er jeg altså på vei dit. I flere uker har jeg bare hatt tunge tanker og grått mye. Det var først natt til i dag jeg fikk sove noe bedre enn de siste ukene. Det er mye å ta inn over seg, for jeg hadde ikke sett dette for meg at jeg som ukrainer skulle til et nytt land – som flyktning.
Akkurat nå sitter hun på bussen, første stopp er Kiel hvor båt til Oslo venter. Ved ankomst Oslo tirsdag formiddag er det registrering. Da blir det også mer klart hvor neste stopp blir – og kanskje blir det Randaberg, Stavanger, Jæren, Oslo, Trondheim eller helt andre steder i landet.
Det er det i dag ikke noen som vet.