RENNESØY: Surnevik var utdanna hagebrukskandidat ved Norges Landbrukshøgskole på Ås, men presseyrket fanga han raskt då han var ferdig på Ås. Per Surnevik begynte som journalist i Aftenbladet i 1960, og markerte seg raskt som ein kunnskapsrik og engasjert medarbeidar.

Per Surnevik var fødd i Årdal 14. desember 1929, som nest eldste barnet av Anna og Endre Surnevik. I 1938 kjøpte foreldra gard på Dale på Rennesøy, og familien flytta dit.

Surnevik flytta seinare på hybel til Tau for å gå på realskule, og deretter blei det gymnaset på Bryne. Men ansvaret for gardsdrifta på Dale kvilte på han, og han braut av gymnaset før han var ferdig. Heime hadde dei bygd drivhus, og Surnevik følte at han måtte stilla opp.

Skreiv mens han studerte

Nå var på mange måtar kursen lagd, og neste steg blei gartnarutdanning på Dømmesmoen før han søkte seg inn på landbrukshøgskulen på Ås. Det var her han traff henne som seinare skulle bli kona hans, Marit fødd Karsrud. Ho var også gartnarutdanna og jobba i nærleiken.

Mens han studerte på landbrukshøgskulen begynte han å skriva for Aftenbladet om smått og stort som hadde med landbruket å gjera, for å spe på studiepengane. Dermed var kontakten med avisa etablert, og i 1960 fekk han jobb der.

I førsten fekk han tre månaders fri i året, for å jobba på garden på Dale. Men då han og Marit fekk familie trong han inntektene frå Aftenbladet, og dermed blei det full stilling der. Per og Marit etablerte seg med hus på Våland, men var mykje på Dale.

I 1968 brann heimehuset på garden, og etter det flytta foreldra til Vardeneset. Dei flytta aldri permanent tilbake, og i 1971 overtok Per og Marit garden på Rennesøy.

Prisoppgåve om Ryfylke

Med sin bakgrunn var det ikkje unaturleg at landbruk og bygdeutvikling blei eit fagfelt som han jobba mykje med som journalist i Aftenbladet. Han var særleg opptatt av Ryfylke, og ga i 1972 ut «Rapport fra Ryfylke», ei prisoppgåve der han samanlikna utviklinga på Jæren og i Ryfylke. Oppgåva bygde på ein stor artikkelserie i Aftenbladet.

Men Surnevik engasjerte seg også i andre områder, som politikk, miljø, industri og spesielt samferdsel. Som journalist var han mykje på reisefot, både til USA, i Europa, Afrika og Japan. Han var også i Alaska for å sjå på oljeutvinninga der, då oljenasjonen Norge var i sin barndom.

Det som kjenneteiknar Per Surneviks journalistiske virke er at han hadde ei eiga evne til å skaffa seg oversikt, og gi lesarane ei letttfatteleg innføring i kompliserte emne. Dessutan hadde han ein svært god penn.

I 1972 blei Per Surnevik redaktør i Aftenbladet, noko han var heilt til han gjekk av med pensjon i 1993. Blant kollegar i avisa blei Surnevik rekna som ein solid fagmann, raus og med eit godt humør.

Det seier litt om kva posisjon Surnevik hadde, då det blei påstått at det var dei tre Per’ane som styrte norsk landbruk. Departementsråd Per Harald Grue i Landbruksdepartementet, redaktør Per Vabø i Bondevennen og redaktør Per Surnevik i Aftenbladet.

Storatet lesefest

Dei siste åra i Aftenbladet arbeidde Per Surnevik med bokprosjektet «En Rogalands-krønike 1893- 1993 - Det sto i Aftenbladet» i høve 100 års jubileet til avisa.

Det var ei bok som sette spor etter seg både i bygd og by. Mykje av tida jobba han med boka på Rennesøy, og lasta folkevognbussen sin full av digre og tunge innbundne aviser frå Aftenbladet sitt arkiv som han frakta fram og tilbake mellom Rennesøy og Stavanger.

Han makta å gi eit framifrå tidsbilete av alle åra Aftenbladet kom ut, heilt frå starten og fram til han sette punktum ved utgangen av 1980-åra. Aftenbladet den gong dekka både stort og smått, så og seia i den minste avkrok i fylket, og for den som vil lesa seg opp på utviklinga i Rogaland er dette ei unik kjelde til kunnskap.

«Storartet lesefest», var karakteren frå bokmeldar Bjørn Bjørnsen, som gratulerte Aftenbladet med bokverket. «Det hele redigert i ekte aftenbladsk ånd ut fra Pauli ord til filippere, stavangere og journalister i alle byer, slik de hang over Chr. S. Oftedals skrivepult: alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd og alt det som priselig er - gi akt på det!

Det har Surnevik gjort.»

Pioner i skjøtsel av lynghei

Per og Marit Surnevik flytta frå Våland på midten av 80-talet til heimegarden på Dale. Mens Marit etablerte ein unik rosehage, var Per ein pioner når det galdt å sjå det unike landskapet på Rennesøy. Dale-garden ligg flott til som i ei gryte, og på heia breier den siste rest av kystlyngheibeltet seg. Ein gong var det lynghei heilt frå Lofoten til Portugal. Nå er det lite att.

Men Surnevik rydda og skjøtta lyngheia, noko som la grunnlaget for at Staten gjekk seinare inn og støtta skjøtselen som utvalde kulturlandskap.

Skrivinga var han heller ikkje heilt ferdig med, og på slutten av 90-talet kom boka om «Boknafjord-vegene» ut.

Per Surnevik sette røtene høgt til mor si, Anna Surnevik, som kom frå Lysebotn og Sjernarøyane. På sine eldre dagar bygde han opp deler av stølsbua som høyrde til garden i Lysebotn, på Øygardsstølen, ved hjelp av slekta. Men dessverre måtte bua bort då den nye kraftlinja kom.

I 1984 ga Aftenbladet ut eit særtrykk av ein reportasje han og Egil Eriksson hadde laga med tittelen «Fjell i brann».

«Så skildest me med hytta denne siste septemberdagen. Vitande om at det kanskje var siste møtet med sol-sommaren. -Ei natt vil sørausten koma, sopa gullet og purpuren inn under trea, Piska det saman til råtalauv og inkjevetta - til mold skal du bli....»