Jon Olav Runestad har kasta ein brannfakkel inn i debatten om Øyfast. Kva med å byta Øyfast mot tilbod om hyttertomter i øyriket, er essensen i utspelet hans.,
Dette er nye og spennande takter frå ein som har vore engasjert i Øyfast i mange år. Runestad har rett i at prosjektet nå ser ut til å ha havna i dødvatnet. At det ville bli ei tung sak å løfta i den nye kommunen, har lenge vore klart. Akkurat nå har korona’en i tillegg sett bom for mykje, også arbeidet med å dra Øyfast vidare.
At nokon nå vil tenkja nytt om Øyfast og korleis prosjektet kan førast vidare, er prisverdig. Mulighetene for å få til prosjektet er betre nå enn nokon gong, viss me tek utgangspunkta i endringa av finansieringa som sentrale styresmakter har gjort.
Me kan kort nemna at nedbetalingstida er utvida frå 40 til 45 år, pluss at renta skal fylgja rentesatsen i kommunalbanken som i øyeblikket er langt lågare enn renta vegmyndighetene nå reknar ut frå.
Nå gjeld det difor om å få Stavanger tungt med på laget. Å få kommunen til å oppnemna ei ny Øyfast-gruppe til avløysing for den som Finnøy i si tid sette ned, er åpenbart ein fordel. Det vil gi ei heilt anna tyngd.
Dessutan er det ein god strategi å visa at Øyfast kan vera til fordel for heile kommunen, ikkje bare dei 12 øyane som i dag ikkje er landfaste. I utgangspunktet må me tru at Stavanger-politikarane vil øyane vel. Dei vil at det skal vera liv og røre her, også utanom i feriane.
Øyar i tilbakegang eller stagnasjon vil ikkje vera nokon blomst i knappeholet for nokon.
Fleire hytter vil gi meir trafikk, og dermed større betalingsevne for Øyfast. I debatten har nokon hefta seg med talet 1000 fleire hytter. Det er ei avsporing. Det er ei spissformulering på eit utspel som fortener å bli tatt seriøst.
Tida er inne for dette nå når Stavanger skal sy saman tre kommuneplanar til ein ny. La det bli eit innspel i debatten, men på eit vilkår: Me vil ha Øyfast.