I alle fall om ein skal sjå litt enkelt på det, og me journalistar gjer jo gjerna det. Sanninga er vel like mykje at vesle Erna frå Nederland bar med seg ein draum frå ho var lita og sa til læraren sin at ho ville bu i Norge når ho vart stor.

- Eg veit ikkje kor denne dragninga mot nord kjem frå, men eg hadde den alltid i meg. Og då eg og mannen min køyrde motorsykkel langs Oslofjorden i denne solnedgangen, så hadde me ikkje lyst til å dra heim.

- Men Erna; Oslofjorden, det er jo ingenting!

- Jo, når du er frå Nederland så er det ei oppleving.

Dette var i 2005. Erna og mannen var på ein av sine feriar på motorsykkel. Og etter møtet med Oslofjorden ville dei berre reise heim og selgje huset sitt utanfor storbyen Rotterdam. Huset skulle dei jo uansett selgja. Dei to sonene var flytta ut og dei ville ha noko mindre.

Men draumen blei sett på vent.

Livet er no eingong slik at det treff deg anten du vil eller ikkje, og nokre gonger treff det hardt. Kreft, til dømes – slik Erna fekk det i 2009. Kulen ho kjende under armen var ikkje av den snille sorten.

- Det var heldigvis brystkreft, ikkje lungekreft – men eg måtte gjennom heile greia, med cellegift, operasjon, stråling, hormonar og immunbehandling. Eg fekk det beste som er av behandling.

- Kva tenkte du?

- Eg lukka augene og tenkte at no er eg på botn av livet mitt. Men eg hadde ein sterk vilje til å leva, og fann etter kvart ei ro med sjukdomen. Det høyrest kanskje rart ut, men slik var det, og det gjekk jo bra. Eg blei frisk. Og så er det alltid noko å læra. Sjukdomen lærte meg å stola på meg sjølv og viste meg kor verdilause tinga våre er. det er familie og vener som tel.

På gardstunet på Flesjå helser eg på sauene, før eg trør varsamt forbi høner og ei skummel katt inne i hagen. I gangen hos Erna kjem «Dunja» logrande, medan eg blir bydd kaffi og krumkake.

- I Nederland serverer me krumkaka flat først, som eit symbol på at ein veit kva som har skjedd i året som gjekk. Så blir den rulla saman, fordi me ikkje veit kva som skal skje, fortel ho mens Dunja inntek sin faste plass under benken der eg sit.

- Dette er ei oppskrift frå mor mi. Det er vel ein av dei få tradisjonane eg har med meg frå Nederland, seier Erna på godt norsk.

Ho har budd her sidan 2011. Ho seier nok «infentar» i staden for inventar, men eg gir henne skryt for språket.

- Det er ein del likt mellom norsk og nederlandsk?

- Ja, og eg har lært mykje med å høyra på nyheitene på tv, mens eg sat med rokken og spann. Det som gjer det veldig vanskeleg er norsk dialekt. Det merka eg då eg starta å jobba på sjukeheimen. Då måtte eg av og til slå over på engelsk når eg snakka med ein lege på telefonen. Berre for å vera sikker.

- Kva betyr uttrykket «God verdomme»? Eg hadde ein gong ein nederlandsk fotballtrenar som brukte dette mykje?

- Huff, det betyr noe sånt som «må Gud fordømme deg…»

- Ja, det forklarer jo ein heil del….

Ho likar nok å vera på den sikre sida, Erna. Då ho flytta til Finnøy fekk jo raskt tilbod om jobb på sjukeheimen, men ho jobba to månader nesten gratis der, før ho var sikker på at ho kunne ta det ansvaret som kjem i ein jobb som sjukepleiar.

Og korleis hamna ho i Finnøy?

- Mannen min er oljeingeniør, så Stavanger var jo ikkje unaturleg. Me trudde jo Stavanger var ein by, ler ho hjarteleg.

(Her må det skytast inn at Erna ikkje er ute etter å gjera stolte Stavanger til latter, men at ho kjem frå eit av dei tettast befolka områda i Europa med meir enn 7 millionar innbyggarar).

- Me leigde i Stavanger, men ville bu på landet. Så såg me ute på Jæren, men der er det jo like flatt som i Nederland, og det var jo ikkje akkurat det me ville ha.

Løysinga blei finn.no. Først eit på Landa som dei leigde, og så kom småbruket på Flesjå – som passa perfekt inn i draumen om nord.

Flesjå. Der er ro, stillheit og natur. Der er livet i balanse. Der er kontrasten Erna leita etter. Kontrasten til det travle livet ho hadde etter at ho blei sjukepleiar, mest fordi ei venninne skulle ta same utdanning. Så fekk ho to ungar medan ho tok to mastergrader. Ho fekk leiaransvar for 500 tilsette på eit sjukehus, reiste mykje og jobba 60 timar i veka.

- Eg var i «på-modus» heile vegen og fekk spennande utfordringar. Tidleg ansvar og mykje ansvar, men karrieren gav meg ikkje så mykje.

Det ho såg etter var det enkle livet. Og såg bakover.

Ho vaks opp på gard med høns, gris og hest, som faren måtte kvitte seg med fordi det ikkje lenger var lønnsamt. Så flytta dei til eit av dei områda som landet tok frå havet, verna av diker tre meter under havnivå. Som ung jente flytte ho til byen og blei der. No kan ho ikkje tenka seg å venda tilbake.

- Det er for mykje folk i byen.

- Kva er skilnaden på nordmenn og nederlandarer?

- Det er ikkje så stor skilnad. Nederlendarar er koselege folk, dei snakkar mykje, hjelper kvarandre og er opne, slik som her. Og så er me direkte.

- Og det er ikkje nordmenn?

- Nordmenn er snille, det er små skilnader og alle er like. Det er fint, men de er for lojale. Det er ventetid på sjukehus i verdas rikaste land. Kvifor finn nordmenn seg i det? De kunne gjerne vore litt meir kritiske.

- Er nordmenn litt naive?

- Sjølvsagt!

Så kjem ein litt ullen ringelyd over det rustikke kjøkkenbordet. Frå mobilen innpakka i ull. Det er inga overdriving å seia at ull er ein svært viktig del av livet for Erna. Heime lærte ho handarbeid. Av mor å spinna og strikka. Av far tømring og hagearbeid. Ikkje det minste rart at ho gjekk rett inn i Finnøy Husflidlag, der ho i dag har fleire verv. No om dagen er ho ekstra fornøgd med at dei har fått med seg fleire unge i laget.

- Me har dobla talet på medlemmar, og det er ikkje lett. Her om dagen hadde me ni gutar mellom 9 og 12 år i snekkarbua. Slikt gjer meg glad, seier ho ivrig.

12 rokkar har ho i huset, og stadig kjem det nye til. Ho held kurs i spinning og lærer seg stadig nye teknikkar. Med stor glød kan ho legga ut om norske handverkstradisjonar.

- Sjå på dette garnet. Sauen er fødd her, bonden her har teke vare på den og gitt meg ulla. Dei vottane eg lager er vatntette og vindtette, frå sau som har ete graset her på Finnøy. For meg gir det vottane ein ekstra verdi, og difor er det viktig å ta vare på desse tradisjonane.

Erna produserer i-phonetrekk og tøflar for Utstein kloster, men ikkje så mykje som dei vil ha. Det skal ikkje vera noko stress.

- Men eg gir gjerne bort ting eg lagar. Til dei eg veit set pris på det.

- Du som er så interessert i tradisjonar, har du skaffa deg bunad?

- Nei, eg kjenner ikkje at det er heilt rett no. Og i alle fall ikkje Rogaland-bunad. Kanskje eg skulle laga ein med nederlandsk vri?

- Oransje…?

- Nei, det er ikkje mi farge.

Balanse. Det enkle. Ro. Naturen. Ull. Dyr. Sirkelen er slutta, seier ho.

- Far min ville likt å sjå Flesjå. Her har eg fått det livet eg ville ha.