Av Per Thime, Randaberg24,
FLYKTNINGER:
— Da jeg så Marina i bussen, helt bakerst, sammen med to mindre gutter sa jeg til meg selv; hun skal hjem med oss til Grødem. Der har vi rom til henne og hun kan være så lenge hun bare vil, sier Silje Landa.,
Det er dagen etter bussen med flyktnininger har kommet til distriktet. 20 ukrainere er ved Utsyn Misjonssenter på Finnøy, mens Marina (23) er på Randaberg, hjemme hos ekteparet som driver busselskapet Ingvars Reiser.
De to var engasjert inn som selskap for transport av flyktningene, men det ble mye mer enn det.
— Da jeg sa hva jeg hadde tenkt til Ingvar, så jeg tårene trillet hos ham. Da var det godkjent og i orden. Planer er fine, men de skal ikke alltid følges. Her så vi en ensom 23-åring som var på flukt alene. Marina måtte vi hjelpe, så da er det nå slik at hun skal bo her så lenge hun bare vil.
— Dette synes jeg er helt fantastisk. Ingvar og Silje har virkelig store hjerter, for jeg føler meg veldig velkommen her - og så se på utsikten, sier hun mens hun speider utover fjorden og innover mot Ryfylkeheiene.
Det er mye som er forandret for 23-åringen og som fortsatt blir forandret. For noen uker siden levde hun et trygt og bra liv. Hun bodde i en forstad til Kyiv, fem-seks mil unna i byen Borodyanka.
— I dag er det bare rester igjen etter stedet der jeg bodde. Bare 30 meter unna leilligheten traff tre russiske raketter mens jeg var der. Den ene ble sprengt, mens de to andre ikke ble detonert, sier hun.
Ødeleggelsen er store i byen hun bodde i. I videoen hun har lagt ved under kan du se noe av dette - og det er bare ørlite.
— Det er nesten ikke noe som helst igjen av byen jeg bodde, den er bombet sønder og sammen og mange er døde.
https://randaberg24.no/wp-content/uploads/2022/03/video-1647432249.mp4
Hun fortsetter:
— Det var store ødeleggelser i leilighetskomplekset, for alle ruter ble blåst ut av russisk bombing. Jeg lå da under et vindu og glasset knuste over det meste, men heldigvis ble ingen drept i angrepet. Noen ble skadet og alle vi som var der var livredde.
Hun forteller at hun og mange mange andre måtte komme seg videre. Det måtte en plan til og de fant noe som til slutt fungerte.
— Etter hvert fant vi en veldig snill mann. Han hadde lite, men vi klarte å presse 20 personer inn i en liten bil. I den trange bilen var det også flere eldre, noen kunne kanpt gå på beina sine. Målet var Lviv og videre med buss og tog til Polen. Underveis var det ukrainske militæposter. Da følte vi oss trygge - for en stund. Ting endret seg underveis, for vi hørste også salver av skudd og bombenedslag i nærheten av der vi var. Det ble også sagt at det var russiske krypskyttere flere steder.
Marina bodde flere steder underveis fra hun først flyktet. Hun snakker om gata, på herberger og i en gammel, slitt og falleferdig gymsal.
— To ganger de siste 14 dagene på flukt sov jeg to ganger i seng, eller var det på gulv i herberger eller i gymsalen vi fant fram til.
Hun kom seg til Krakow til slutt, på samme dag hun ble med bussen fra Ingvars Reiser.
— Jeg vet ikke hvordan det blir i Ukraina, men jeg tror aldri det vil bli normalt igjen. Stadig blir mer og mer av landet ødelagt. Jeg vet ikke, det er tungt å snakke om dette. Det vi har sett er imidlertid at ukrainerne blir et mye mer samlende folk, alle er der for hverandre, men oppi dette hadde jeg ikke noe valg, for jeg vil leve. Da jeg satte meg på bussen i Polen med retning Norge var jeg lettet på mange måter, samtidig som jeg var trist. Men jeg rømte fra et land som er i krig - som var invadert. Vi så russiske soldater, fly, tanks og mye mye mer. Ikke minst så vi hvor mye av byen vår som ble mer og mer ødelagt (video under).
https://randaberg24.no/wp-content/uploads/2022/03/video-1647431988.mp4
I dag er hun på Randaberg - og vet ikke hvordan den nye hverdagen kommer til å bli. Hun har jobbet innen forskjellige yrker i hjemlandet.
— Jeg har blant annet jobbet som DJ og i et event-selskap. Techno-musikk liker jeg og har med meg spillematerialet jeg bruker. Du sa det er en pub her på Randaberg, så hvis de vil, så kan jeg komme og prøve meg der, smiler hun.
Nå satser hun på å få lære seg norsk, for det er noe hun virkelig ønsker. Hun vil gå seg en hverdag, den blir ny - men kanskje en gang også mer normal enn det hun flyktet fra i Borodyanka utenfor hovedstaden Kyiv.