Om ingen tar til fornuft og stopper rutekuttet.
Gode og trofaste buss 34!
Det begynner å bli lenge siden vårt første møte. Jeg var i min ungdom, og hadde nettopp tatt steget over i 20-åra. Med hjertet fylt opp av forelskelse, skulle jeg hjem til min nye kjæreste. Bort fra vante steder i byen, og ut til ei øy jeg knapt visste at fantes. Du var ung og full av liv. Lite visste jeg om at du i tiår fremover skulle bringe meg trofast ut til det vakre landskapet på Austre Åmøy, og hjem igjen. Bil-løs og fattig som jeg var, lærte jeg raskt å stole på deg. Om det var morgen eller kveld, hverdag eller helg – du var alltid på plass og brakte meg dit jeg ønska. Ja, selv om natta hadde senka seg, trengte jeg kun å ta en telefon, og du venta på holdeplassen når jeg kom.
Da livet mitt endra seg dramatisk de neste åra, var du min trygghet og stabilitet. For plutselig var det ikke kjæresten min jeg skulle besøke -hu var ikke min kjæreste lenger – men jeg skulle besøke ei lita jente som nettopp hadde kommet til verden, den fineste av alle. Du frakta meg hjem når jenta skulle besøke sin pappa, og tok oss tilbake når det var mamma-tid igjen. Ja, ei stund møttes vi til og med daglig da du frakta meg til jobb – på den tida det fantes jobber der ute som folk kunne dra til. Jeg minnes fortsatt mange av de gode stundene fra denne tida, for eksempel julefestene i bussen, et av årets store høydepunkt for alle de små som fikk boller og saft av en nissekledd sjåfør! Og du visste å ta deg av alle rundt deg. Det var ikke rent sjelden vi kjørte av ruta for å bringe noen dårlige bein til dørstokken – en omsorg man aldri fant i byen.
Men tidsklemma nådde også deg til slutt. For selv om du levde et godt liv der ute i en tid hvor buss var en tjeneste, ikke butikk, på trygg avstand fra storbyens tidspress, og effektivitet var et fremmedord, fikk også du til slutt kjenne vekten av disse krava på din rygg. Og det ble slutt på omveiene. På julefestene. Det ble begynnelsen på slutten, og jeg så hvordan ditt lys ble svakere. Men du ga ikke opp. Du kjørte dine ruter på tiden du fikk, samme hvor sliten du var.
De som bestemte over livet ditt ble imidlertid aldri fornøyd. Du var aldri god nok for dem. Nå klaga de over at du frakta for få mennesker til og fra øya. Lite så de ut til å bry seg om den rollen du spilte for oss alle. For du gjorde ingen forskjell på oss. Du tok alle dit de skulle. Og du kjørte trofast den samme ruta selv om kun en ensom sjel skulle tilbringe noen timer borte fra din kjære øy. Men de som styrte, satte ikke pris på slikt, og parkerte deg stadig oftere. På natta. I helger. Om kvelden. Og på dagen. Til slutt lot de deg kun kjøre folk til og fra jobb. Og jeg så du var blitt en skygge av deg selv.
Nå er det imidlertid slutt! Din siste tur er kjørt. Jeg vil alltid huske de fine stundene vi hadde sammen. Jeg skulle ønske flere så deg slik jeg ser deg. At de skjønte hvor god du egentlig var. At de ga deg en ny sjanse til å ta vare på folka der ute. For hva skal de nå gjøre, barna som skal på kino, til venner eller trening, de gamle som skal besøke sin familie, ja alle uten bil? Nå som du ikke kan frakte dem lenger. Nei, vi lever i nye tider, og penger har fortrengt omsorg. Hvil i fred!
Din, Pål Asle På vegne av dine takknemlige passasjerer
