Grieg om lakseskatten: Utvikling av næringen vil flyttes ut

Norsk havbruk vil i større grad gå over i en fase der det høstes av eksisterende produksjonsressurser, mens bærekraftig utvikling av næringen over tid flyttes til andre land.

Med dagens havbruksteknologi foregår deler av produksjonssyklusen til norsk havbruk i sjøen utenfor kysten. Siden samfunnet stiller sjøarealer til disposisjon, skal det også få sin del av verdiskapingen fra næringen.

Derfor har næringen de siste årene betalt inn milliarder i grunnrente gjennom produksjonsavgift og auksjoner av tillatelser, utover ordinære bedriftskatter og avgifter. Næringens sterke utvikling de siste årene har også gitt stadig større ringvirkninger langs kysten.

Grieg Seafood har reinvestert tre ganger så mye i lokalsamfunnene der
vi opererer som vi har betalt i utbytte de siste 10 årene. I den krevende situasjonen Norge og Europa er i, forstår vi imidlertid at samfunnet forventer at vi og andre næringer som for tiden har god lønnsomhet kan bidra mer. Grieg Seafood stiller oss derfor bak at havbruksnæringen kan betale inn ønsket grunnrenteskatteproveny på 3,65-3,8 mrd i året.

Imidlertid bør skattemodell, nivå og innretning være på en måte som i minst mulig grad går utover bærekraftig utvikling i næringen, konkurranse mot havbruk i andre land, samt investeringer, ringvirkninger og aktivitet i norske kystsamfunn.

Foreslått skattemodellmodell vil ha betydelige negative konsekvenser for disse områdene. Selv om den er nøytral i teorien vil den ikke være nøytral i virkeligheten.

• Den foreslåtte modellen (kontantstrømskatt på produksjonstiden i sjø) er ikke egnet for havbrukets særegenheter og verdikjede, ettersom det er svært krevende å skille verdiskapingen i de ulike delene av verdikjeden slik man kan gjøre i olje, gass og vannkraft.

Med biologisk produksjon er de ulike livsfasene til laksen såpass sammenvevd at det er svært vanskelig å allokere riktig verdi til landfasen og sjøfasen slik skatteforslaget krever.

Den mye diskuterte normprisen ble i utgangspunktet foreslått nettopp fordi det er vanskelig å isolere verdiene skapt i sjøfasen alene, og diskusjonen viser mest av alt at denne skattemodellen ikke er egnet for havbruket. Dette får særlig negative konsekvenser for investeringer i laksens «barndom» på land, ettersom verdien og avkastningen på disse investeringene i hovedsak kommer til syne etter fisken er «blitt voksen» og satt i sjøen. Dermed kommer investeringen utenom grunnrenteskatteregimet og får ikke fradrag, mens avkastningen kommer inn i
grunnrenteskatteregimet og må beskattes. I dag ser vi på hele verdikjeden under ett når vi gjør investeringsanalyser.

•Forslaget vil trekke betydelig kapital ut av havbruksbedriftene langs kysten og inn til staten. Ettersom det ikke bare innføres på ny verdiskaping, men også beslaglegger kontantstrømmer fra historiske investeringer, vil vi sitte igjen med betydelig mindre kapital som kan utvikle havbruket i lokalsamfunnene.

Mindre kapital i selskapene betyr mindre kapital til investeringer og svekket evne til å betjene gjeld. Resultatet er at utviklingen går saktere, og at det til enhver tid blir færre investeringer og mindre ringvirkninger og aktivitet fra næringen langs kysten.
• Norsk havbruk, som i dag leder utviklingen av matproduksjon i havet globalt, vil i større grad gå over i en fase der det høstes av eksisterende produksjonsressurser, mens bærekraftig utvikling av næringen over tid flyttes til andre land.
Ønsket proveny på 3,65 – 3,8 mrd i året bør hentes inn gjennom en grunnrenteskatt som er tilpasset næringens særegenheter, slik de har gjort i andre land der havbruk er en viktig næring. Dette reduserer risiko for uønskede
konsekvenser. Havbruksnæringen vil særlig løfte frem den Færøyske grunnrenteskattemodellen som en mulig hensiktsmessig modell. Dette er en etablert modell som fungerer på Færøyene og Island, og som kan tilpasses
norske forhold. Modellen baserer seg på overskudd ved at det er en trinnvis produksjonsavgift som tar hensyn til differansen mellom pris og produksjonskostnader.

Grunnrenteavgiften øker med økende lønnsomhet. Den må regionaliseres slik at det tas hensyn til ulike kostnadsnivåer langs kysten. Også andre modeller kan være egnet.

Det ville vært positivt om endelig modell fremmer bærekraftig utvikling av næringen. Uavhengig av om man er for eller mot grunnrenteskatt på havbruk, opplever vi at selve prosessen regjeringen har lagt opp til er uvanlig, uforutsigbar og uheldig. Normalt vedtas en ny skatt før skatten får effekt. Vi forstår
ikke hvorfor det skal være annerledes i denne saken. Det er svært krevende at vi beskattes fra 1. januar 2023 når vi ikke vet hva som vedtas og teknikalitetene knyttet til skatteberegningen før mot sommeren 2023.

Det er mange uklarheter og ulike fortolkninger av forslaget, og i dag har vi ikke noe annet valg enn å prøve å gjette betydningen etter beste evne. Den uforutsigbare prosessen har også i seg selv gjort at det kan bli vanskeligere å
få tak i kapital fremover, ettersom investorer signaliserer økt risikopremie på sektoren.

En ordinær og skikkelig prosess ville redusert denne konsekvensen betydelig.
Havbruksnæringen har foreslått en overgangsordning der ønsket proveny for 2023 betales inn gjennom at produksjonsavgiften økes midlertidig, mot at skatten innføres etter at den er vedtatt. Slik vil ikke staten tape på at vi får en ordentlig og forutsigbar prosess i saken.

Vi oppfordrer sterkt til samarbeid med partene i arbeidslivet i den videre prosessen, for å sikre at nødvendig kunnskap om bransjens dynamikk, verdikjede og virkelighet hensyntas i endelig modell. Vi oppfordrer også til at Stortinget finner sammen i et tverrpolitisk flertall når saken vedtas, for å sikre forutsigbare rammevilkår i årene som kommer.