Naturen er livsgrunnlaget. Den erkjennelsen har vært uforandret siden skapelsen. Mennesket med sine evner og talent er årsaken til mye av det du ser rundt deg.
Jeg har en tiltakende bekymring at voksne i for liten grad tar forvaltningsansvaret på alvor. Vi strever med å overlevere de fagre øyene i Ryfylkebassenget, fjorden, jorden og luften i perfekt stand til våre barn og barnebarn. Er vi i ferd med å miste kunnskapen om hva det egentlig betyr at grønne planter og algene i havet gjør at du og jeg lever og sovner glade og mette? Eller drukner kampen for biodiversitet og økologisk kunnskap i et hav av egoisme og andre forhold som får vår oppmerksomhet?
En tredjedel av livet har jeg bodd på Finnøy. Den blå fjorden, lyden av storspoven, nydelige gårder og gode mennesker preger meg. For mitt indre øye ser jeg herlige sambygdinger som hver på sin måte har lært meg noe om naturen, Gud og livet. Det er umulig å ikke felle noen tårer når jeg tenker på kjære Finnøybuer som viste og viser vei.
Ved siden av bekymringen har jeg også et håp om, at vi alle gjør det vi kan for å overlevere jorden, fjorden, insektene og marine arter til våre etterkommere. Dypest sett betyr dette, for meg, at Finnøybuen, Rogalendinger, ja alle mennesker legger skapelsesberetningen i første mosebok og etisk tenkning til grunn for sine handlinger.
Jeg er naturfaglærer ved NLA sin lærerutdanning i Bergen, og det slår meg hvor vesentlig det er å vektlegge håp og etisk tenkning også i undervisning om bærekraftig utvikling. Barn og elever trenger å kjenne hvordan håpet sitrer i kroppen og hva det kan utløse av krefter og gode beslutninger.
Skal vi reise oss for levende og livgivende natur og reflektere over utdrag fra Einar Skjæraasens dikt Du ska itte trø i graset: «Du ska itte trø i graset. Spede spira lyt få stå. Mållaust liv har og en mening du lyt sjå og tenkje på. På Guds jord og i hass hage er du sjøl et lite strå».
Sigve Ladstein