Bernt Lind-Aaby er daglig leder i Nettverk fjord- og kystkommuner (NFKK). Foto: Jill Johannessen / Samfunnsbedriftene

Regjeringens ambisjoner for bærekraftige og levende lokalsamfunn langs kysten, kommer tydelig kommer frem i distriktsmeldingen. Der står det rett ut at «folketalet skal auke i distriktskommunar». Store ambisjoner er bra, men det krever handling for å få dem realisert.

Distriktsmeldingen forteller også at samferdselspolitikken er helt «avgjerande for busetjing og arbeidsplassar i heile landet» og at «gode transporttilhøve er derfor viktig for utviklinga i og mellom regionar». Heldigvis har det blitt billigere å bevege seg langs kysten, med gratis ferger og reduserte priser på flybilletter i kortbanenettet. Tiltakene er svært gode for mange i distriktene, men i vårt langstrakte land er det mange som ikke har tilgang til flyplass og fergestrekninger.

I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at de vil ha «et godt utbygd kollektivnett i hele landet. Det skal være enkelt og rimelig både å reise til og fra jobb og skole, og å reise raskt og klimasmart mellom landsdelene». For mange langs kysten er hurtigbåtene eneste kollektivtilbud, og de fungerer i praksis som fergene – bare uten biltransport. De binder byer og bygder sammen.

Utviklingen av hurtigbåttilbudet langs kysten går dessverre i feil retning. Prisene har steget så mye de siste årene at mange vegrer seg for å bruke tilbudet. Fremtidig overgang til grønnere hurtigbåter kan også få prisene til å øke fremover. Underfinansiering av hurtigbåttilbudet går dermed utover vanlige folks hverdag – enten det er ungdom som skal på skole eller eldre som skal hente medisiner på apotek.

Alternativet til en effektiv og rask sjøreise er som oftest en lang omvei på en dårlig fylkesvei. Heller ikke denne delen av kystinfrastrukturen har blitt prioritert på mange år.

En familie på dagstur kan fort måtte betale 3.000 kroner for å reise med hurtigbåtene. Det er selvsagt altfor dyrt til at båtene skal kunne være et tilbud til alle. I en tid med høy inflasjon og høye renter, er det mange som rett og slett ikke har råd til å benytte seg av tilbudet.

Hvis regjeringen mener alvor med sine ambisjoner om å videreutvikle bærekraftige og levende lokalsamfunn langs kysten med et økende folketall, er det behov for handling. Første skritt må være å halvere hurtigbåtprisene, og deretter utvide tilbudet.

Det er lett for sentrale myndigheter å peke på fylkeskommunene som ansvarlig for hurtigbåttilbudet. Men det er i så fall en ansvarsfraskrivelse. Hvis det skal bli lettere og billigere å reise langs kysten, må staten ta en større del av regningen. En halvering av hurtigbåtprisene må skje gjennom økte rammer til fylkeskommunene, og det bør ligge inne allerede når Stortinget vedtar statsbudsjettet for neste år.

Av Bernt Lind-Aaby,

daglig leder i Nettverk fjord- og kystkommuner (NFKK)