Norge er ikke selvforsynt med mat. Det har konsekvenser som trolig blir verre. Ryfylkeøyene har et mildt klima, men berggrunn og jordkvalitet kan nok variere. I generasjoner er jorden dyrket, og de grønne øyene gir et deilig livsgrunnlag for folk og fe. Mye har endret seg gjennom hundreårene, men et forhold er konstant: Ryfylkingene mettes ikke av gress. Likt andre spiser vi jordbruksprodukter som poteter, bønner og korn, og kjøtt fra fisk og dyr på land. Men, noe på øyene varierer: Hva som vokser i jorden rundt boliger og på gårdene endres i takt med samfunnsforholdene.
Hvordan står det egentlig til med kjøkkenhage og grønn matauke på de nydelige ryfylkeøyene? Jeg tenker ikke på matproduksjon fra dyr som spiser gress eller annen industriell fremstilling av kjøtt som en finner i kjedebutikker. Spørsmålet og min uro er hvordan dyrkingsnivået er av planteprodukter vi blir mette av. Selv strever jeg med å få til kål i plantekasser. Poteter ble det ingen ting av i år heller. Hvordan er interessen for dyrking av mat som gulerøtter, kålrabi og salat? Er det kultur for fremstilling og lagring av mat fra jord, tre og busker som vi mettes av blant enkeltpersoner og nabolag? Mange har mulighet til å høste egenprodusert gressløk og annet garnityr. Det gir heller ikke energi for å leve gjennom dagen, men det er stor tilfredsstillelse å kutte opp og nyte smaken av løk og urter fra eget uteområde.
En alvorlig side med beitedyr («world wide»), som er en gammel og kjent problemstilling, er at det trengs svært store arealer for å holde liv i dyreflokkene. På mer av disse arealene bør det vokse mat som mennesker kan bli mette av. Mangel på gress, kraftfôr og vann er ikke bra for dyrene eller de som eier dyrene. Friske og glade dyreflokker, som jeg ønsker, trenger mye gress for å produsere nok kjøtt og melk til deg og meg, og våre venner i andre land. Hvorfor bør Ryfylkinger også (på ny) revurdere å bruke mer av jorden til produksjon av planteprodukter vi kan spise direkte? Årsaken er at svært mye livsviktig planteenergi går tapt, for mennesker, når kyr og andre to- og firbeinte dyr spiser produkter dyrket i jorden (gress o.l.). Dersom du og jeg i større grad hadde høstet og spist planteprodukter direkte fra jorden kunne flere mennesker mettes per kvadratmeter.
Jeg er oppmerksom på, at sider ved dette budskapet, trolig kan oppfattes verre enn å banne i kirken av noen som bor på de vakre øyene jeg flyttet fra ved 16-års alderen. Likt mange samfunnsforhold, er prioriteringer for landbruket (private også) komplekst å endre. Men det må ikke være umulig, for vi kommer aldri til å kose oss så heftig med gress som storfe og sau. Historien og samtiden har lært oss at matknapphet kan inntreffe i land og regioner som rammes av krig, naturkatastrofer, økologisk rasering og andre forhold som gjør at barn og voksne ikke har mat på bordet. Derfor håper jeg den nye arealplanen til Stavanger kommune innfører jordvern vi med hånden på hjertet kan være stolte av, med tanke på de som kommer etter oss. Det motsatte vil være en tragedie for mennesker. For ville planter og nyttevekster. Òg for ville dyr, insekter og landbruksdyr.
Jeg ønsker tiltak som stimulerer til flere kjøkkenhager, slik at de som ønsker kan øve seg på såing, spiring og stell av planter som gir mat med god ernæring. Hvordan kan vi inspirere hverandre til å dyrke, lagre og spise mer ikkereist mat? Av egen erfaring gir det en intens glede å spise mat fra egen hage. Kanskje vi kan tenke på dette og drøfte muligheter og begrensninger med naboen eller andre vi snakker med? Det er skikkelig kjekt å se egne matvekster bokstavelig talt reise seg fra jorden. Selvsagt er det utfordringer med vann, næring, insekter og andre planteplager. Men, disse hindringene er det interessant og spennende å løse. Alene og i fellesskap med andre. Møtes vi i åkeren?
Sigve Ladstein