Då me flytta te by´n. Del 3

Ein fine,varme sommardag. «Havdynn» ligger ved Reilstadkaien.

  • Gudmund Rørheim
Publisert: Publisert:
Denne artikkelen er over tre år gammel

Der bensinpumpene til Olav står i dag.,

«Dunk, dunk, dunk». Motoren, en 50 hk. Wickmann, eller Robb,som me sa, svive fint og seint. Lyden beroliger meg.

Johan Nåden står framme i bauen med brun snus mellom tennene. Tobakksausen renner nedover munnvikene. Han er klar til å frakte oss og flyttelasset vårt,- te by´n.

Min mor, Åslaug , grine.  Eg grine mest. Me ville ikkje flytta ! Mine to søsken, Brit Karin og Arne Geir, på fem og tre år, forstår nok ikke helt hva som skjer.

Eg ser makrelltednene stupe i den speilblanke sjøen. Eg ser låvesvalene fly lynraskt øve kaien. Eg tenke : « Nå flytte eg frå foglane. Der e sikkert ikkje så mange foglar i by`n».

Min far, Jonas, spytter snus i sjøen, som et tegn på at han og e klar.

Johan står i styrehuset. Han gir Wickmannen gass. «Havdynn» glir forbi Espholmen med oss ombord,- med kurs for byń.

Min far, Jonas Hodnefjell, sa han hadde fått fast vaktmesterstilling på Misjonsskolen. Eget hus fulgte med jobben.Han kunne ikke si nei. Han hadde tatt bibelskole-kurs tidligere på Misjonsskolen -og var godt kjent der. Så kunne han være emmisær for Misjonsselskapet når det passet.

En ny verden .

Misjonsskolen hadde fleire store hus.  Den store murbygningen skygga for det  låge huset me skulle bo i. Det likna et jærhus. Trebygningen, hovedhuset på Misjonsskolen, var enda større. Den store, gamla løå var rød, slik som løene på Finnøy.

Noen enorme trær stod foran huset vårt , som en alle`.  Der var mørkt og skyggefullt. Mot gata, Misjonsveien, stod en svær jernport. På skiltet stod : «Gjennomgang forbudt». Me var komne te et inngjerda , stort område. Misjonsskolen var en svær park med store sletter , åkrar og en frukthage. Fra Seehusensgate gikk enda  en stor alle´ opp mot hovedbygningen.

De var et lite hus me flytta inn i. Eg hadde akkurat fått eget rom i det nya huset far min hadde bygd på Reilstad. Nå måtte me adle tri ligga på ett soverom.

Kampen skole.

Jeg skulle gå på Kampen skole og var 9 år gammel. Kampen skole hadde det året ca. 1420 elever. Litt av en kontrast til Reilstad skule.                                                                                                    Jeg hadde kort skolevei:  Ut porten, over Misjonsveien, gjennom Kampens plass og Kampensgate, til slutt Seehusensgata. Det tok bare 7 - 8 minutter å gå.

Fru Torkelsen.

Men på Kampens plass bodde fru Torkelsen. Hun stod alltid på trappa om morgenen når jeg kom forbi.  «Å, her komme oljekvisten min. Må Gud velsigne deg, og Jesus passe på deg»….. sa hun hver morgen jeg traff henne.. Fru Torkelsen var en stor dame med et stort hjerte.

Jeg gikk med velsignelse,- friskt mot og ny ransel inn i den enorme skolebygningen.

Til Rektor og Parade.

Jeg klarte meg fint på skolen. På Misjonsskolen bodde  også Stig Utnem og Jon Riiser. De gikk i samme klasse som meg. De ble mine kamerater. På Kampen gikk også Gunnar Skadberg. Han lekte og sparket fotball med oss på Misjonsskolen nesten hver dag selv om han bodde langt ute på Øvre Stokkaveien.

Den første tida stod jeg for meg sjøl inne under skuret. Flere gutter egla meg fordi jeg snakket anderledes enn dem. De kalte meg» Bonden fra Finnøy. «

Jeg ble også redd den enorme elevflokken og bråket i friminuttene. Det ble en stor kontrast til roen og naturen heime på Reilstad.

Spesielt éin elev egla  meg kvar dag. Han hadde runde briller og bodde på Randabergveien. En liten terrier.

En dag sprakk det for meg. Jeg begynte å slåss med han. Alle elevene stimlet rundt oss. Jeg dro til han slik at brillene falt ned og knuste.

Lærervakten kom. Han tok meg med opp den store trappa og inn til rektors kontor.

Då tenkte eg at velsignelsane te fru Torkelsen gjedna ikkje virka.

Rektor Wåge satt bak skrivebordet med hendene på magen.

«Dette blir Parade i 2 dager, Bjarte», sa han.» Du må møte på kontoret klokka åtte i to dager»

Eg var opprørt og sa at eg blei egla kvar dag i friminuttene.

«Hvis han egla meg meir, kjeme eg jedna te å dryla te an ein gong te», sa eg på Finnøydialekt.

«NåJa»… sa rektor og smilte litt.

Då forstod eg at eg hadde rektor på mi sida. Og paraden tok eg.

Vi var 30 gutter i hver klasse og 30 jenter i hver klasse. Hjelpe-elevene, som de kaltes, gikk i egne hjelpeklasser. De stod oppstilt på andre siden av hovedtrappa.

Klassen min stod oppstilt to og to. Kåre Eltervåg, vår klasseforstander ,stod og vippet med nøkleknippet på den store trappa. Han vinket oss opp med pekefingeren. Så marsjerte vi opp 2 etasjer. Vi stilte opp ved pultene våre før timen begynte.

Vi hadde Reeden i engelsk. Byren i sløyd og Ranestaden  i projektsjonstegning. Vi hadde sangtimer i egen sangsal.

Jeg vant en skrivekonkurranse i det å skrive fint , på Kampen skole. Så kom jeg på skolelaget i fotball. Skolene spilte mot hverandre i skoleturneringer. Vi vant finalen mot Haugesund. Lagbildet står på pianoet heime den dag i dag.

De slutta å egla meg.

Vi hoppa lengde og sparka fotball på baksiden av skolen. 60 meteren sprang vi i selve skolegården. Jostein Førland var desidert best i klassen i friidrett. Han vant alltid.

Høydepunkt var da klassen fikk gå på teater. «Askepott og lillemus meg». Av og til fikk vi gå på kino på Verdensteateret . Da så vi «Far til fire»-filmer.

I langfriminuttene sprang vi av og til gjennom buskene og bort til brød forretningen på hjørnet Seehusensgate /Kampensgate og kjøpte nystekte vaniljekaker ( Napoleonskaker). Sprøtt lokk og sprø bunn,og den deiligste vaniljekremen. Det var bare å gafla i seg.

Fuglene på Misjonsskolen.

,Mange arter hekket innen området. Det

var

fugler i byń. Jeg registrerte flg.arter :,

Gråtrost, Svarttrost, Rødvingetrost, Grønnfink, Gråspurv, Tårnsvale (Tårnseiler), Bydue, Låvesvale, Taksvale, Bokfink og Tyrkerdue.

Tyrkerdua er en dueart fra Asia. Den har spredt seg over Midt Østen -til Europa. Den kom til Stavanger og Misjonsskolen i 1958, ett år etter jeg kom. Det var spesielt å oppdage den.

I tillegg ruget Kaier i skorsteinen på huset til fru Torkelsen.

Delikatesseforretninger og Pølseboder.

Jeg gikk ofte og kjøpte deilige, nylagete salater for min mor. Det lå mange små delikatesseforretninger rundt oss. Èn på Misjonsveien, èn i Solbakkeveien , en på Randabergveien og så Lutzerath på Stokkaveien.

Nydelige salater og ferske retter av kjøtt og fisk.

«Maia Bar» pølsebod - lå på andre siden av Misjonsveien, rett utenfor porten 30 meter fra huset vårt.

Det var fest da far min  to gonger i året sa : «Kan du gå til Maia å kjøpa pylser, firkløver og brus, Bjarte ?»

Ellers snoba me hos «Alma» . Den var en sjokoladeforretning som lå i krysset Tanke Svilandsgate/ Randabergveien. Eg kjøpte mest geletrøffel,banankrem,hobby, marsipanbrød og de små hasselnøttsjokoladene i sølvpapir.

«Heljesen» var den største sjokoladeforretningen. Den lå i krysset Misjonsveien /Stokkaveien. Der lå også «Romsø konditori».

Romsø hadde et lappesystem. Vi fikk en lapp når vi kjøpte iskrem. Når vi hadde at visst antall lapper, fikk vi en ny iskrem. Vi guttene fant ofte slike lapper som var mistet ned i ristene utenfor forretningen.

En gang stjal jeg en japp på Økonomen på Misjonsveien. Sjefen kalte inn min far. Det ble et oppgjør på kontoret. Saken ble henlagt. Sikkert fordi vi bodde på Misjonsskolen.

Dusavigå.

Far hadde båten i Dusavigå. Han var ofte ute å fisket. Vi var og dorga ved Tungenes, og det var relativt kort vei til Mosterøy- hvor far kom fra. Om høsten fisket han hummar. Ja, de største hummarane fikk han langs moloen i Dusavigå.» Har ingen tenkt på den plassen før?»,tenkte eg.

Av og til kunne han midt på dagen si: «Ska me ta ein tur på sjøen,  Bjarte ?» Han praktiserte flexitid allerede på 50-tallet.

Kampen kirke.

Kampen kirke var ferdig i 1957, akkuret da vi kom. Den var flott, og anderledes enn Hesby kyrkje.

Vi gikk på «Ulvungene» i kirka. Her lærte vi speideraktiviteter og flettet stråkorger. Vi gikk senere for presten, Ivar Ramvi. Han gav oss lekser og arbeidsbøker. Arbeidsboka likte jeg godt. Kampen kirke lå på Misjonsskole-området.

Amerikanisering og gjenreisning. Del 4

På 50 - og 60 tallet kom amerikanske artikler og maskiner til Stavanger. Vi fikk kjøleskap, støvsuger og fryseboks.

Så fikk vi amerikansk tyggis. Gule, kvite og grønne pakker. Og det var plater, - ikke biter,- slik som «Toy» var.

Vi stod og så på de første fjernsyn gjennom vinduene til elektriske forretninger. Vi så noen svarte skygger som beveget seg inne i snøen på fjernsynsskjermen.

Så kom folkevognene fra Tyskland.

Far min kjøpte ei lysegrønn folkevogn. Med den kjørte han og vår mor på den første bilferie til Skottevig Bibelcamping på Sørlandet.

På Rosenberg mekaniske verkstad jobbet over tusen arbeidere på denne tid. Verftet bygget supertankere for Bergesen rederiet. Arbeiderne kom med arbeidsbåtene til Strandkaien. Der lå vinmonopolet. På lønningsdagene var polkøen lang da arbeiderne gikk i land.

Hermetikkfabrikkene gikk for fullt. Brisling var det enorme mengder av langs Norskekysten. Vi samlet på «iddiser.» Det var etikettene på hermetikkboksene. Etikettene hadde mange flotte motivet i fine farger. Vi skeinte siddisene. Slik fikk vi stadig nye vi ikke hadde fra før.

Nye boligblokker ble bygget flere steder I Stavanger. Folk kom i arbeid. Kjernefamilien ble en samfunnsinstitusjon, og barnekullene vokste. Det ble velstand i Stavanger.

Fjernsynet.

Vår mor holdt familien samlet. De fleste hadde fått fjernsyn. Vi hadde ennå bare Ønskekonserten som høydepunkt. Jeg gledet meg alltid til de siste sangene i Ønskekonserten. Det var som regel Jim Reeves eller Bobby Bare. Men etter de kristelige sangene, sa min far at vi skulle skru av radioen. Sangene på slutten var Synd.

Mor jobbet deltid med å pakke «Kom os SE» hefter i kjelleren på Murbygningen i adventstiden. Hun jobbet også på bakeriutsalget til «Ola» på Randabergveien i lengre perioder. Da hun så at Ola solgte øl,-sa hun:  «Her kan ikkje eg jobba». Jeg vet ikke sikkert hvordan det gikk med ølsalget. Men mor fortsatte iallfall i jobben.

En dag hadde mor kjøpt nytt fjernsyn til familien.

Ingen visste noe. Far satt og så over kanten på Stavanger Aftenblad bakerst i stua nesten et helt år.

Vi hadde stor glede av fjernsynet.

Min mor gav meg lov til å gå på kino. Hun tok meg med på Sirkus nede ved Bjergsted. Da det kom til knivkasting, sa hun: «Bare sjå ner hvis du e redde». Selv satt hun og så i bakken det meste av forestillingen.

Før jul lagde mor alltid marsipanbiter. Runde biter med en halv valnøtt eller en mokkabønne på toppen. Marsipanbitene var lyserøde, lysegrønne og kvite. Utrolig gode. Alle bitene stod på flere fat ute i spiskammeret. Jeg tok to-tre biter med meg da jeg gikk opp trappa til rommet. Mor så nok at det minket, men lot os  bare forsyne oss.

Reilstadfolk og kamerater  på Misjonsskolen.

Far skaffet hybler til mine kamerater Sveinung Foldøy og Frode Berge. Sveinung gikk på konditorskole, og Frode kjørte for Polar. De bodde i løå. Ofte lagte min mor kaffemat til dem.

Onkel John Reilstad bodde hos oss et helt år da han gikk på Sjømannsskolen på Kalhammaren. Han utdannet seg til maskinist - og senere til chief.

Det var en fryd for oss ungene å ha onkel John boende hos oss. Når vi spiste middag på det lille kjøkkenet, la han tyggisen bak øret og snakket, fortalte og lo. Smøret rant nedover haka hans. Middagene var høydepunkter.

Jeg fikk eget rom i ene enden på loftet. John hadde rommet sitt i andre enden. Om kveldene gjorde vi lekser, begge to. Jeg gikk inn til han. Der lå sigarettrøyken tett. John løste matematikkoppgaver jeg ikke skjønte noe av. Han var en karismatisk person.

Nylig besøkte vi onkel John på Tasta sykehjem, der han i dag bor.

Da nevnte han marsipanbitene med mokkabønner!

Også Over Geir Foldøy og Rolf Berge kom ofte til oss på Misjonsskolen. De gikk på skole i Stavanger. Ove Geir og jeg var flere steder og så etter fugler. Det var rundt Mosvatnet, Stokkavatnet, ja til og med ut på Jæren.

Rolf og jeg sparket fotball på gressplenene på Misjonsskolen. Slik hadde vi kameratene fra Reilstad god kontakt.

Duå.

Sveinung og jeg skulle ta båten heim til Reilstad, som vi vanligvis gjorde etter skoleslutt lørdagene.

Da vi gikk over Rudlå, sa jeg iflg. Sveinung :  «Hold bagen». Det gikk en dueflokk i parken. Jeg kastet jakken over flokken, fanget en due. Vi studerte dua på nært hold. Så slapp jeg den igjen. ( Ikke eksempel til etterfølgelse).

På rommet mitt hadde jeg undulater, hamster og kvit mus. Så hadde jeg «Texy», hunden min. Texy fikk valper i senga mi. Men da var jeg reist på skole, og min mor måtte ta seg av Texy og valpene.

Min far lagde et stort bur av metallstenger og tynne finerplater. Buret hadde også rugerom. En dag fløy den blå hannundulaten ut vinduet. Den hadde fløyet over Byhaugen og landet i en hage med store undulatbur i Vøllstadveien. De som eide hagen, kjente oss. Slik fikk jeg undulaten igjen.

Jeg hadde også dverghøns . Far lagde et stort bur med rugekasser. Det stod nedenfor murbygninge. En dag var dverghønene borte. Far meldte dette til politiet, og jeg var på gråten.

Det var noen studenter som hadde flyttet dverghønene bort til hynså i løå. Det var jo litt moro.

Jeg hadde et godt forhold til studentene. Spesielt Bjørn Bue. Jeg var oppe på hybelen hans. Der så jeg for første gang piggsko. Bjørn Bue var friidrettsmann. Han trente på Stavanger stadion. Senere ble han biskop.

Årlig konkurranse.

Erling Utnem arrangerte hvert år en sportskonkurranse for oss guttene som var tilknyttet Misjonsskolen. Det var mange sportsgreiner, og Utnem lagde det slik til at alle vant hver sin gren- hvert år. Etter konkurransen fikk vi flotte premier han hadde kjøpt. Dette sammen med boller og brus heime hos fru Utnem.

Snakk om god forståelse for barn og unge!

Erling Utnem ble seinere biskop i Agder.

Aarestaden.

Om ettermiddagene en høst jobbet jeg hos Aarestad kolonial på Stokkaveien. Jeg syklet rundt med varer på en  svart,firkanta varesykkel med en korg framme. Rett før jul fikk jeg julegratiale av de eldre damene som bodde i blokkene. Da kunne jeg tilsammen få opptil 30 -40 kroner i tillegg til lønna. Seinere fikk Aarestaden ny opel varevogn. Da ble jeg forfremmet til sidemann som bar ut varene fra bilen.

Bybussene.

Vi tok 3én , 7én og 11én te byn. De stanset rett bortenfor oss på Misjonsveien. Ruta var Misjonsveien, Stokkaveien, Wesselsgadå, Eiganesveien.Haakon 7 gt - og med stopp utenfor Kongsgård skole. Det var en billig og grei måte å reise på når vi skulle på torjå eller fiskebutikker å handla.

Vi holdt «Fire» i aleen om kveldene. Vi gjemte oss bl.a. i løå. Der kom min far, vaktmesteren, og fikk oss ut. Angående hva som skjedde i detaljer, henviser jeg til Gunnar Skadberg.

Jeg spilte ofte munnspill for kamerater rundt i gatene, en slags gatemusikant.

Det å vokse oppi by og på landet samtidig, har jeg i ettertid sett på som lærerikt. Det var å se hvordan utviklingen foregikk i byen -og på landsbygda.

Nå går vi kameratene sammen på Reilstad, etter å ha bodd og arbeidet forskjellige steder i landet.

Men sentrum for oss er Reilstad City.

I oktober skal vi ha den  årlige samlingen vår igjen.

Og hva snakker vi om?

Jo rektigt :

Oppveksten på Reilstad og opplevelsene i Stavanger.

Jeg går ned på kaien ,- der «Havdynn» låg - då me flytta te byń i 1957:

Ringen er sluttet.

Bjarte Hodnefjell

Publisert: