Et lite stykke Finnøy i Ecuador

Ingveig Reilstad fra Finnøy er i vinter lærer på en skole i Ecuador. Her er hennes opplevelser i det latinamerikanske landet.

”Hola bonita, ¿como estás?” Vi sitter utenfor klasserommet i 30 grader, og en liten jente løper bort til meg og smiler. Hun svarer at hun har det bra og setter seg ned ved siden av meg. Skoledagen er snart slutt, og jeg spør hva 8-åringen skal gjøre når hun kommer hjem fra skolen. Jenta forteller at det første hun skal gjøre er leksene sine. Etter det skal hun ta oppvasken og hjelpe moren med å vaske huset eller passe de 4 småsøskena sine. Vi snakker videre om drømmer for fremtiden, og det kommer frem at jenta vil bli politi.

I november reiste jeg sammen med fem andre til Ecuador gjennom Bibelskolen i Grimstad. Før turen var vi 2,5 måned på skolen og forberedte oss. Vi bygget opp teamet og lærte om kulturen i landet vi skulle besøke. De tre første ukene i starten av oppholdet gikk vi på språkskole i en fjellby som heter Cuenca. Her jobbet vi mye med spansk og ble kjent med byen. Etter dette reiste vi til Guayaquil for å starte jobbingen gjennom Misjonsalliansen.

Misjonsalliansen er en organisasjon som jobber med å bekjempe fattigdom, og har diakonale prosjekt rundt omkring i hele verden. Helt konkret er de med på å blant annet forbedre utdanning og helsetjenester, gi tilgang på mikrolån, og jobbe for et levende kirkeliv. Misjonsalliansen har også Norges eldste fadderordning.

I hovedsak har vi tre ulike jobber, som alle er i et område vi kaller ”sonen”. I Guayaquil bor det litt over 3 millioner mennesker, og 1/3 av disse bort i en slags sør-amerikansk slum. Folk bor veldig forskjellig, men de fleste har tak over hode og mat på bordet mer eller mindre hver dag.

Noe av det vi har vært mest med på, er å være engelsklærere på en skole. Vi har undervist engelsk på spansk i alle klasser fra 2. – 7. trinn. Elevene har lært å telle, navn på fargene, navn på familiemedlemmer og hvordan de kan starte en vanlig samtale. Samtidig som vi har undervist og hatt mye opplegg hver time, har vi prøvd å ha et stort fokus på mestringsfølelse hos den enkelte elev. I tillegg til undervisningen, har vi lekt og snakket med barna i friminutta. Dette har vært en enormt verdifull tid, og jeg sitte igjen med mange smil, klemmer og gode samtaler, som eksempelet over. Det å fortelle ungene at de er verdifulle, intelligente og viktige har vært viktig for meg, fordi dette er noe kanskje ikke alle hører hjemme.

Andre dager har vi vært på et dagsenter for barn som har nedsatt funksjonsevne. Senteret, som nesten er som en skole, skal hjelpe barna og ungdommene til å takle livet på enklest måte når de blir eldre. Elevene er inndelt i fire nivåer, etter alder og ikke etter diagnose. Dette er for å lære å omgås andre på sin egen alder, og på denne måte være bedre forberedt på livet utenfor senteret. Vi bidrar her som assistenter og jobber sammen med vanvittig dyktige lærere som virkelig inspirerer oss. Vi er blant annet med på å lære barna hvorfor planter trenger vann, hvordan de skal pusse tenne, hvordan bake en kake og hvordan de kan handle på butikken. Dette har vært veldig lærerikt, men også utfordrende og til tider krevende. Jeg har blitt veldig glad i barna, og lært mye av dem. Et eksempel er hvordan de ser glede i små ting og hjelper hverandre. I tillegg er jeg veldig takknemlig for at dette senteret finnes, fordi det viser at det er noen som har troa på at også disse, som ikke stiller på lik linje som friske barn i utgangspunktet, kan gjøre noe og bidra i samfunnet på en god måte.

Hver tirsdag og torsdag er noen av oss med på fotballtreninger på en grusbane i ”sonen”. Her kommer det omtrent 20 gutter som er alt fra 8 til 18 år. Å arrangere fotballtreninger som dette er med på å forebygge at ungdommene skal begynne med narkotika og havne i kriminelle miljøer. På formiddagen går barna og ungdommene på skole, og etterpå er det trening. Dagene blir fylt opp og gir mening, i stedet for at de skal gå rundt i gatene og havne i trøbbel. Sammen med to dyktige trenere, som bruker av sin egen fritid til å være med disse guttene, spiller vi sammen og koser oss veldig. Noe av det viktigste for oss her, er å være gode rollemodeller og snakke med guttene. Et viktig poeng er at det ikke er omstendighetene som har noe å bety, men fellesskapet. Ofte spiller vi på en bane som er en blanding av grus, regn, gjørme og kloakkvann. Ikke akkurat norsk standard, men som sagt koser vi oss og guttene på banen gir alt for å få ballen i mål. Disse fotballguttene inspirerer meg, og det er et fellesskap jeg virkelig kommer til å savne.

Nå har vi litt under to måneder igjen av oppholdet og det går mot sommerferie her i Guayaquil. Jobbene våre går derfor over i ferieskoler, som fungerer som leirer, arrangert av kirker i ”sonen”. Jeg er enormt takknemlig for alt jeg har fått være med på til nå, og takker Gud for at jeg har fått muligheten til å bruke mine gaver og ressurser til å hjelpe andre på denne måten. Det å få bidra på en måte som dette har gitt meg mye godt tilbake, både nye perspektiver, kunnskap og gode relasjoner. Jeg setter pris på hver gode stund og hvert smil jeg har fått her nede. Det har vært en glede å få være en brikke i puslespillet, som kan gjøre at den 8 år gamle jenta en dag kan få oppfylle drømmen sin om å stolt bære en politiuniform.